ANGRIPENDE KRISTENDOM

Av Catherine Booth - kona til William Booth, grunnleggeren av Frelsesarmeen.
(C) 1976 Salvata Kristelig Forlag, Oslo
Originalens tittel: "Aggressive Christianity"
Norsk bearbeidelse av Per Raubakken
Forord og innhold

Denne boka består av foredrag som Catherine Booth, hustruen til Frelsesarmeens grunnlegger William Booth og selv kalt "Frelsesarmeens mor", holdt under en serie gudstjenester på vestkanten av London sommeren 1880.

Når det gjelder ekteparet Booth, var fru Catherine den egentlige teologen og teoretikeren. Hun var også den fødte taler og den første kvinnen som talte fra kirkens prekestol i England. Og av den store skaren av kvinnelige forkynnere som Frelsesarmeen etter hvert skulle få, var hun den første.

Fru Booths navn på en plakat kunne fylle Londons største forsamlingslokaler, og i løpet av et år kunne hun besøke rundt 100 byer med evangeliebudskapet. De utallige bevisene på at Herren velsignet innsatsen hennes, var årsaken til at hun tillot disse ti foredragene å gå i trykken.

Emnene hun behandler er aktuelt stoff til enhver tid og omfatter følgende:
1 "Angripende kristendom."
2 "Et rent evangelium."
3 "Å tilpasse midlene."
4 "Visshet om å være frelst."
5 "Hvorledes Kristus overgår loven."
6 "Resultatet av å være forent med Kristus."
7 "Vitner for Kristus."
8 "Fylt av Ånden."
9 "Det verden trenger."
10 "Den hellige ånd."



DET VERDEN TRENGER

For meg ser det ut til at ingen kan studere Det nye testamentet fordomsfritt og upartisk uten å komme til det resultatet at det ligger et hovedprinsipp til grunn for det hele:

Guds lys og nåde har en ekspansiv natur.

De er bestemt til å bli spredd til andre. Gud gir ikke lys, sannhet og frelse til noe individ uten at vedkommende blir ansvarlig for å bringe disse tingene til andre. I naturen og vesenet sitt er virkelig kristendom angripende.

Denne grunnsetningen har vi fullt ut belyst i lignelsene Jesus ga. Om dere studerer dem, vil dere finne at han ikke har gitt oss noe bare for oss selv, men hver gave vi har, er gitt oss med tanke på andres beste og frelse.

Dette er et grunnprinsipp i Det nye testamentet, så langt jeg forstår. Og hvor vidunderlig kommer det ikke til syne i livet til apostlene og de første kristne. Det kom i første rekke, og sammenlignet med dette syntes de ytterst likegyldige overfor alt annet.

Paulus regnet alt annet for å være av liten verdi, og glad ga han opp alle de andre interessene sine for å leve helt for dette målet. Han taler om de andre apostlene og medarbeiderne i tjenesten for evangeliet, hvordan de hadde vært døden nær for evangeliets skyld. Og vi vet hvordan han selv fartet, arbeidet, gråt og led, blødde og til sist døde for dette ene målet.

Det samme var tilfellet med de første kristne som ved forfølgelse var blitt spredd omkring: Overalt dro de og forkynte evangeliet, og det var stor iver og nidkjærhet i gjerningen også etter apostlenes dager. I kirkehistorien leser vi hvordan de trengte seg fram overalt, fikk mennesker til å overgi seg til Gud og bli virkelig selvfornektende Jesu Kristi etterfølgere til og med ved hoffet til kongen.

De kunne ikke holdes tilbake, undertrykkes, hindres eller dysses ned. En av de bitreste forfølgerne deres utbrøt at "disse kristne finnes overalt". Ja, de var frampå i tide og utide. Til ergrelse for dem som hatet dem, vant de kvinner og menn overalt. Lik Mesteren sin kunne de ikke skjules eller undertrykkes. Ånden som inspirerte og drev dem framover, var for angripende og sterk.

Visse mennesker jeg kommer i berøring med, gjør det mer og mer gåtefullt for meg hvordan mennesker leser bibelen sin. Det ser ut til at de ikke forstår det de leser. En Filip eller en engel kunne godt komme til dem og spørre: "Forstår du det du leser?"

Venner, studer Det nye testamentet med tanke på angripende kristendom, og dere vil finne at dere i foruroligende grad skylder å ta vare på medmenneskene deres. Gud holder dere ansvarlige for å få frelst dem som holder til i nærheten av deres. "Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården" (Matt. 21, 28), og videre: "Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt" (Luk. 14, 23).

La meg først kaste et blikk på kallet vårt til å arbeide for Gud. Så skal vi se på et par - tre uunngåelige vilkår for framgangsrikt arbeid.

Ikke bare ifølge de siterte bibelordene ovenfor er vi kalt av Gud, men grunnprinsippet som går gjennom hele Skriften, forplikter oss til å redde mennesker. I grunnen er verdens skjebne lagt på oss. Vi er de eneste som kan få de uomvendte frelst. Kunne jeg bare få denne tanken ordentlig inn i sinnet deres! Den har spilt en dominerende rolle i hver liten tjeneste jeg har fått gjøre i Herrens vingård.

Jesus Kristus har altså ingen andre til å representere seg enn vi kristne, det virkelige folket hans, og ingen andre som kan arbeide for ham. De fattige verdens barn i mørke og uvitenhet har ingen andre som kan vise dem nådens veg. Om vi ikke går til dem i kjærlig alvor og fast besluttet på å redde dem fra klørne til fienden, dersom vi ikke i Den hellige ånds kraft binder den sterke og tar fra ham byttet, hvem skal da gjøre det? Gud har lagt ansvaret på oss - en foruroligende og nesten fryktelig tanke, synes jeg.

For det andre er vi kalt av Den hellige ånd. Den første trangen en nyfrelst har, er å få en annen sjel frelst. Den første setningen han uttaler etter utbruddet fullt av lov og takk for frigjøring fra syndens og dødens trelldom, er en bønn opp til Guds trone for en sjel som vandrer i mørke.

Har vi ikke her en virkelig frukt av Ånden? Er det ikke akkurat dette vi kunne vente? Jeg kan ta hvem som helst av dere frelste til vitne på at den nyfrelstes første utbrudd etter omvendelsen gjaldt en annen - far, mor, barn, bror, søster eller venn.  Noen av dere kunne ikke gå til sengs før dere hadde skrevet til en eller annen fjern slektning og utøst hjertet i iver etter å få sjelen hans frelst. Ikke engang den nødvendige føden kunne dere ta inn før dere hadde sendt et ord til en dere var dypt interessert i at skulle berge sjelen
sin.

Straks begynte Ånden å mane dere til å ta kontakt med sjelene, og ofte er denne maningen Åndens siste rop til en troende sjel før den forlater legemet. Det kan være dere har sittet ved mang en kristens dødsleie, og hva har den siste bønnen hans vært? Var den selvisk, gjaldt penger, familie eller andre ting her i livet?

Nei, disse tingene er nå lagt bak. Den siste bekymringen som kom til uttrykk, gjaldt en sjel som hadde forvillet seg bort fra Guds rike. En ser ikke noe annet når evighetens lys strømmer innover sjelen og en våkner for sjelens verdi. På ferden fra tiden og inn i evigheten ber han for sjelene han forlater, slik som Frelseren gjorde.

Her har vi både Åndens første og siste innskytelse i en troende sjel her på jorden. Tenk om de troende ville være lydige mot denne innskytelsen, så skulle den bestemme lengslene og bestrebelsene gjennom hele livet. Det er ikke Guds feil at det ikke er slik. Når en taler fortrolig med mennesker, kommer ikke noe oftere fram enn dette. Ikke noe bekjenner og begråter de frafalne så ofte som utroskapen mot Åndens formaning om å dra omsorg for andre sjeler.

I tusen tilfeller begynner frafallet nettopp her. Satan får menneskene til å ta hensyn til bekvemmelighet og det som synes passende i verdens øyne. De frykter for at de kanskje kunne uleilige noen og bære seg uklokt at, og så går de glipp av anledningene til å tale med sjeler og bedrøver Ånden igjen og igjen.

Hvor mange mennesker har ikke bekjent dette for meg! En eldre herre sa: "Da jeg var en yngling og levde i min første kjærlighet, fortærte nidkjærhet for Herrens hus meg. Jeg maktet å sette til side de daglige gjøremålene og kunne knapt unne meg søvn om natten, men det er dessverre lenge siden."

"Var De ikke lykkeligere da enn nå?" spurte jeg.

"Jo visst," var det tårevåte svaret.

Herren sier om mennesker i situasjonen hans: "Jeg kommer i hu din ungdoms troskap, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvorledes du fulgte meg i ørkenen, et land hvor ingen sår. Hellig var Israel for Herren, hans førstegrøde" (Jer. 2, 2-3).

Det finnes dessverre mange i den stillingen i dag. Helt og holdent må de begynne forfra igjen, angre, vende tilbake og få forlatelse, rensing og gjøre de første gjerningene, om de skal komme inn i Guds rike. Årsaken er mangel på ubrutt og avgjort lydighet mot Den hellige ånd.  Den ba dem gjøre noe for medmenneskene deres, men de ville ikke.

Når dere nå har hørt om både å bli fylt av Ånden og om å bedrøve Ånden, er mange av dere tvilrådige når det gjelder hvordan dere skal vente på pinsedåpen - om dere skal fortsette i det lovlige kallet mens dere venter. Av alt det som er sagt om dette, så er hovedsaken denne:

Dere må vente hvor det så skal være, be, kjempe og tro, så dere får det dere søker. Ellers bekymrer det meg ikke om det finner sted i Jerusalem, på "den øvre salen" eller et annet sted, bare dere får Ånden.

La oss ikke tape selve saken av syne ved uenighet om måten det skal skje på. Vent på den måten som passer inn i de foreliggende forholdene, men vent til dere får Ånden. Det vil gagne dere selv og kanskje bli til evig liv for mange andre.

Dere ønsker å eie denne Ånden, som gjør dere ømhjertet når det gjelder sjelene til andre mennesker. Dere ønsker å kunne gråte over dem som lever i synd, dårskap og elendighet.  Dere trakter etter den Ånden som ikke gjør dere tilfreds med egne nytelser og kjenselen av at dere selv og kanskje også barna deres er i sikkerhet. Dere ønsker å ynkes over hver sjel så lenge det finnes en som ikke er omvendt. Dere vil ikke bli tilfreds før også denne sjelen er kommet inn i Guds rike.

Slik er Åndens maning og tilskyndelse. Så lenge menneskene lyder dem, vil de heller ikke miste dem.

Men hvilke avvik fra den rette innstillingen gjør seg ikke gjeldende! Er det noe fornuft i, eller ligner det på Guds handlemåte at menneskene først skulle føle seg slik mannen jeg nevnte, gjorde da han var ung, for så å avta og bli svakere og svakere? Skulle vi ikke i stedet vokse i hellighet, nidkjærhet og hellig begjær? Eller stemmer det med måten Gud pleier å handle på?  Nei, nei! Tilbakegangen skyldes at Ånden er blitt bedrøvet og er slokt ut.

Venn, nå kaller Ånden deg til å bli fylt av ham. Vær lydig mot kallet, gjør det du skal. Bry deg ikke om at det krever deg helt og fullt. Vær lydig! Si du vil heller dø og være lydig enn å leve i ulydighet.

Å, disse stadige sympatier og antipatier! "Jeg kan ikke snakke med denne personen!" "Det og det brevet kan jeg ikke skrive!" "De vet vel hva som kan bli følgen."

Bry deg ikke om følgene, men vær lydig. Gud står imellom deg og følgene. Lar han deg lide, så lid og følg Åndens røst. Tusener av sjeler ville blitt frelst, om alle som har merket slike formaninger, hadde fulgt dem.

Hvor kommer de fra? Fra deres egne onde hjerter? Da er dere bedre enn apostelen. Skilt fra ånden som bor i dere, og uten forening med Kristus er hjertene deres selviske og inntatt av djevelen.

Hvor kommer da disse tilskyndelsene fra? Kommer de fra djevelen? Nei, da måtte han være i strid med seg selv. Det er Guds ånd som maner dere til å gå av sted og prøve å redde de fortapte. Vil dere lyde tilskyndelsene? Vil dere la egne resonnementer fare? Vil dere være lydige istedenfor å pleie sympatier og antipatier?

Om dere vil, kommer Ånden nærmere og nærmere, helt til dere føler at Guds rikes interesser er mer verd enn mat og drikke, sølv og gull, slik David gjorde. "Brennende iver for ditt hus skal fortære meg" (Joh. 2, 17).

Vi blir kalt til oppgaven ved det Gud har gjort for oss. Og hva er det? "Nei, det kan jeg ikke si," sier du. Sant nok. Vi må hjem til himmelen først, og selv der vil vi aldri få sagt det. Ikke engang slik at det tilfredsstiller englene, kan vi beregne og gi uttrykk for hva han har gjort for oss. Det blir et uutforsket område for alltid. Ellers måtte vi ha funnet ut hva det ville ha betydd å være fortapt, og på andre siden hva det ville si å eie frelsen i hele dens fylde og uendelighet, om vi skulle si hva han har gjort for oss.

Hva har han gjort for oss? Å, om vi eide tiendedelen av den kjærligheten til syndere som han hadde til oss, en tiendedel av langmodigheten hans, av de iherdige anstrengelsene hans da han fulgte oss dag og natt for å overbevise oss og med kjærlighet dra oss til seg. Eide vi dette, hva skulle vi ikke da kunne gjøre?

Jeg leste en fortelling om en adelsmann. Han var visstnok en frafallen. På reise hadde han stanset i et vertshus på landet og kom inn i et værelse der det hang et bilde av Kristi korsfestelse, malt av en framstående mester. Under bildet sto det å lese: "Jeg led dette for deg, hva har du gjort for meg?"

Spørsmålet grep ham dypt. "Ja, hva har jeg i grunnen gjort?" tenkte han. Så ruslet han ut til hestene i stallen for å kvitte seg med det ubehagelige inntrykket, men det fulgte ham. Det var som en mild og alvorlig stemme hele tiden sa: "Jeg led dette for deg, hva har du gjort for meg?"

Til slutt ble han helt sønderknust og falt på kne. "I sannhet, Herre, det er ikke stort jeg har gjort for deg. Nå gir jeg meg selv og alt mitt til deg, så du kan nytte det hele i din tjeneste."

Har dere hørt den samme stemmen i sjelen når dere har knelt ved korset? Har dere sett på den lidende Kongen og hørt ham tale til dere når dere har tenkt tilbake på fortiden, som i grunnen var så fattig og elendig? "Hva har du gjort for meg?"

Det er omkring 350 personer som i løpet av denne vesle møteserien har gitt til kjenne at de ville gi seg selv på nytt til Jesus. Jeg er sikker på at de fleste av dem har vært oppriktige. De kom for å få Åndens vitnesbyrd om at de var Guds barn, og kraft til å tjene ham.

Hva skal resultatet bli, venner? Hva akter du å gjøre, bror og søster? Skal det hele dø ut med stemningen? Skal det dunste vekk i sukk og ønsker og ende med: "Jeg kan ikke"?

Gud forby det! Hva akter du å gjøre? Hva har du gjort for ham i de siste ukene? Spør deg selv.

"Jeg har lest mer i Bibelen," sier dere.

Meget bra så langt. Hvorfor har dere lest i den?

"For å lære å kjenne Herrens vilje og få undervisning og trøst."

Helt riktig, men det dreier seg bare om dere selv.

"Jeg har bedt ganske mye," heter det videre.

Meget bra. Måtte hver og en be. Apostelen sier menneskene bør be overalt der de befinner seg. Hva har dere bedt om?

"Jeg har bedt Gud om store ting."

Meget bra, ære være Gud for det! Men har dere hovedsakelig bedt for dere selv? Har dere derimot begynt å kjenne ansvar for sjeler og begynt å be for dem, så takk Gud for det og fortsett å be. Apostelen sier: "Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn."

Men om dere har villet beholde for dere selv alt dere har bedt om, hvilken nytte har Gud hatt av det?

"Men jeg har barn å oppdra," sier du.

Det har også verdens mennesker rundt dere. For hvem oppdrar dere barna, for Gud eller for dere selv? La oss se nærmere på disse tingene. Jeg er redd for at en stor del av det religiøse livet ikke er noe annet enn å flytte selviskhet i menneskehjertet over fra verden til religionen.

Religionen til mange mennesker i dag går ut på å skaffe seg selv mest mulig, men gjøre minst mulig - akkurat som mange av tjenerne deres. Dere forstår hva jeg mener, tjenere som ikke ønsker å gjøre mer enn de er nødt til, og som ser fram til arbeidstidens slutt, fordi de er leid.  Det er mye av den slags tjeneste i dag, enten det er for Gud eller for mennesker.

Hva har dere gjort for Gud, for å fremme hans velsignede frelsesplan i verden? Hva har dere fornektet dere for hans rikes skyld? Har dere utført noe arbeid for ham av et eller annet slag?  Hvor mange brev har dere skrevet for hans skyld? Hvor mange personer har dere talt med om sjelene deres? Hvor mange har dere besøkt? Hvor stor er den selvfornektende innsatsen deres for ham, som dere sier har gjort så mye for dere?

Har dere lidd for ham? Har dere noen gang prøvd å utfylle på deres egen kropp det som ennå mangler i Kristi lidelse for legemet hans, som er menigheten? Har dere båret en verden full av sorg og synd på deres hjerter innfor Gud og bedt ham for sitt navns skyld å utgyte sin hellige Ånd over de gudløse massene rundt dere og vekke opp de slumrende bekjennerne innen deres egne trossamfunn?

Når det gjelder strevet deres for å bringe menneskene frelse, har dere da tålt klandring og forakt ikke bare fra verden, men også fra halvhjertede bekjennere, og båret korset tålmodig og holdt ut all bitter hån og spott?

Ja, hva har du egentlig gjort, min søster og bror?

Jeg vil helst komme fram til et praktisk resultat. Jeg minner om at Kristus led alt dette for dere, og nå er han i himmelen og ber for dere. Fem blødende sår bærer han alltid for dere hos sin Far. Om han for et øyeblikk skulle glemme å be for dere, hva ville hende da?

Hva gjør dere for ham? Han har bedt dere vandre i fotsporene han etterlot seg. De var blodige og fulle av ydmykhet. Han var foraktet av verden. Forskutt ble han av menneskene og fikk ondt rykte. Ikke et sted hadde han som han kunne helle hodet til. På legeme og sjel bar han slektens sorger og lidelser. Han var sorgens mann.

Men ikke sine egne sorger led han av. For egen del hadde han ingen grunn til å kjenne sorg og smerte. Han var sin Fars kjære sønn og visste det, men likevel var han en sorgens og smertens mann og vel fortrolig med lidelser. Han bar den arme, fortapte og halvveis fordømte verdens lidelser, og stundom var de så uutholdelige at de presset blodet ut av årene hans.

Har dere mer og mindre fulgt sporene hans? Han levde ikke for seg selv. Ikke for å la seg tjene kom han, men for selv å tjene. Han tok på seg en tjeners skikkelse. Hva gjør dere?

Stå opp, mine venner, og begynn å virke! Om dere ikke er kommet i gang tidligere, så sett i gang i dag! Be om en dåp av hans Ånd og begynn straks å følge ham i Åndens fornyelse. Dere er kalt til arbeidet ved det han har gjort for dere.

Også behovene i verden kaller på dere. De kaller så lenge det finnes syndere som trenger frelse. Å, hvor stort er ikke verdens behov!

For meg er det en forunderlig og overveldende tanke at Kristus ga sitt blod for hver eneste menneskesjel. Mens han hang på korset, så han menneskesjelen skapt i hans bilde og med mulighet til uendelig og evig utvikling, tross usselheten, synden og ruinen fallet hadde ført med seg.

Han så sjelen reddet, gjenløst, frelst, helliget og herliggjort og ga seg selv for denne herlige juvelen. Se på sjelen - det finnes ikke en eneste som er så ussel og dypt sunket at han ikke kan bli reddet ved Den hellige ånds kraft og innflytelsen fra Jesu Kristi herlige evangelium. Idet han siterer profeten, sier Frelseren: "De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft" (Joh. 10, 35).

Han vurderte ikke en menneskesjel så lite som atskillige mennesker gjør nå for tiden. De lar menneskene gå til helvete uten å vise noen barmhjertighet og medlidenhet.

Å, Herre, fyll oss med Jesu Kristi kjærlighet, han som gråt over skarene når han så dem.  Venner, tenk på en eneste slik sjel! Hva er gullet deres, eiendommene, stillingen i samfunnet, anseelsen og alle verdens hedersbevisninger imot den?

Vi snakker stadig om mennesket, men vet vi egentlig hvor verdifullt det er? En udødelig sjel, frelst, gjenløst og hellig, kjenner vi verdien dens?

Forferdende stort er verdens behov! Sjelene er døende.

Når klynkende mennesker kommer til meg med innvendingene sine, sier jeg: "Min venn, alt jeg vet er dette: Sjelene er i ferd med å dø." Dersom koleraen herjet i hjemmene deres, ville dere ikke være særlig nøye med hvilke midler dere nyttet for å bekjempe den. Kom noen med bemerkninger om at ikke alt var like passende av det dere gjorde, ville dere svare: "Mennesker holder på å dø, de holder på å dø!" Det ville sette en stopper for all videre diskusjon.

Ja, menneskene er i ferd med å dø, og de må bli frelst. Satan prøver å få fatt i dem, men jeg vil at Gud skal ha dem. Jesus Kristus har kjøpt dem. Han har sonet verdens synder. Sjelene tilhører ham, og han skal ha alle jeg kan nå, og alle jeg kan inspirere andre til å nå.

Tror dere at verden er i ferd med å dø? I tilfelle er den et kall til dere. Begynn gjerne i hjemmene deres, om dere ønsker. Jeg har liten tro på mennesker som drar langt av sted til fremmede land når de skal virke for Gud, men ikke tenker på de døende sjelene i sitt eget land. Begynn hjemme, men la det ikke bli bare med det.

"Jo, jo, vi vil begynne hjemme," sier noen, men det blir med ordene. Lite utretter de hjemme, og dere hører aldri om dem andre steder.

Gud har bestemt at vi skal gjøre det ene og ikke la det andre ugjort. Søk for all del å få dem der hjemme frelst, men prøv også å få andre frelst. Sett dere i virksomhet for Gud. Vend dere til ham og spør hvordan det best kan skje. La ham ruste dere med kraft, og så begynn. Bry dere ikke om at dere skjelver. Denne skjelvingen våger jeg å påstå gjør mer godt enn om dere var aldri så tapre.

Ta ikke hensyn til tårene. Jeg skulle ønske de kristne ville gråte evangeliet inn i menneskene. Da ville det ofte trenge dypere enn det gjør i alminnelighet. Selv om dere skulle stamme, så bry dere ikke om det. Kommer budskapet fra hjertet, vil menneskene tro dere.

"Han talte helt naturlig til meg," sa en mann for en tid siden. Han var forbauset over at det ble talt på en naturlig måte til ham når det gjaldt religion.

Men vokt dere for å late som om dere føler noe dere ikke føler, for det vil straks bli oppdaget. Gå inn i lønnkammeret og bli fylt av Ånden. Gå derpå ut og gyt den over folket. Charles Finney sier: "Jeg gikk og utgjøt mitt hjerte over folket."

Søk å få hjertet fullt av levende vann, åpne så portene og la vannet flyte ut. Grip kjærlig hånden deres, se dem inn i ansiktet og si: "Min venn, De går mot døden, den evige død. Om ingen har sagt det til Dem tidligere, så er jeg kommet for å si det. De har en dyrebar sjel. Er den frelst?"

Slik tale forstår de. Begynn ikke med lange omveger, men gå rett på sak. "Tenker De noen gang på den dyrebare sjelen deres? Er den frelst? Er syndene Deres tilgitt? Er De rede til å dø?" Dette vil både de rike naboene og tjenestepikene og gårdsguttene deres forstå.

En dame sa til datteren min: "Jeg har begynt å tale til sjelene på en helt annen måte enn tidligere. Jeg spør om de vet at de er syndere, og om de er rede til å dø, og det har en helt annen virkning."

Grunnen er at hjertet hennes er blitt fylt av Guds kjærlighet og Den hellige ånd. Det bevirker at ordene hennes brenner seg fast.

Begynn på samme måten og se hva Gud vil utrette gjennom dere. Dere er verktøyet han har utvalgt, og for å bli brukt av ham må dere søke hans visdom. Gå og legg hånden på plogen, og han vil gi kraften som skal drive den framover.