Frelse og evig liv

Femten teser om  menighetens reinkarnasjon

Gud leder sin menighet over hele jorden inn i radikale forandringer. Wolfgang Simson som mange vil kjenne fra DAWN Europa, kaller de forandringer han ser komme, for Den tredje reformasjon. Om kort tid kommer boken hans Houses that change the world. Men alt nå kan vi trykke Simsons femten teser, et sammendrag av det han opplever som Åndens tale til menigheten i dag.

Av Wolfgang Simson

Gud forandrer menigheten, og det vil i neste omgang forandre verden. Millioner av kristne utover verden er klar over at en reformasjon av globale proporsjoner er umiddelbart forestående. Det de egentlig sier, er: "Menigheten slik vi kjenner den, er en hindring for menigheten slik Gud vil ha den."

Stadig flere og flere av dem hører forbausende nok Gud si nøyaktig de samme tingene. Der er en kollektiv, ny bevissthet om eldgamle åpenbaringer, et felles åndelig ekko. I de følgende femten tesene vil jeg summere noen av dette, og jeg er overbevist om at det gjenspeiler noe av det Guds
 Ånd sier til menigheten i dag. For noen kan de komme til å bli den berømte nevestore skyen på Elias; himmel. Andre kjenner alt regnet som strømmer ned.

1. Menighet er en livsstil, ikke en serie møter.

Før de ble kalt kristne, ble Kristi etterfølgere kalt "veien". En av grunnene var at de bokstavelig talt hadde funnet og kunne vandre på "livets vei". Menighetens natur gjenspeiles ikke i en kontinuerlig serie av religiøse møter ledet av et profesjonelt presteskap i hellige rom spesielt reservert for opplevelse av Jesus, men av den profetiske måten etterfølgere av Jesus lever sitt dagligliv i åndelige, utvidede familier som et levende svar på de spørsmål samfunnet står overfor, og på det stedet som teller mest, i hjemmene deres.

2. På tide å forandre systemet

Ved å tilpasse seg de religiøse mønster som var vanlig i tiden, adopterte den historiske ortodokse kirke etter Konstantin i det fjerde århundre etter Kristus et religiøst system som i sin kjerne var gammeltestamentlig, komplett med prester, alter, et kristent tempel (katedral), røkelse og en jødisk, synagogeinspirert gudstjenesteform. Den romersk-katolske kirke gikk videre og kanoniserte systemet. Luther reformerte virkelig innholdet i evangeliet, men berørte nesten ikke "kirkens" ytre former. Frikirkene befridde systemet fra staten. Så døpte baptistene det, kvekerne renset det, Frelsesarmeen satte uniform på det, pinsevennene salvet det og karismatikerne fornyet det - men inntil denne dag har ingen virkelig forandret selve overbygningen. Det er på tide å gjøre nettopp det.

3. Den tredje reformasjon

Ved gjenoppdagelsen av evangeliet om frelse ved tro og nåde alene, begynte Luther å reformere kirken gjennom en reformasjon av teologien. I det 18. århundre skjedde det ved bevegelser som
 Brødremenigheten en gjenoppdagelse av en det personlige forhold til Gud, noe som ledet til en reformasjon av det åndelige liv, en reformasjon nummer to. Nå rører Gud ved selve vinsekkene og initierer en tredje reformasjon, en reformasjon av strukturen.

4. Fra kirkehus til husmenigheter

Fra nytestamentlig tid av finnes det ikke noe slikt som et "Guds hus". Med livet som innsats minnet Stefanus utvetydig om at Gud ikke bor i templer gjort med menneskehender. Kirken er Guds folk. Menigheten var og er derfor hjemme der folk er hjemme, i vanlige hus. Der deler Guds folk sine liv i Den Hellige Ånds kraft, de spiser sammen, de nøler ofte ikke med å selge det de eier og dele med materielle og åndelige velsignelser, de lærer hverandre i reelle livssituasjoner hvordan de skal adlyde Guds ord; i dialogstil, ikke professorstil; de ber og profeterer for hverandre, døper, mister ansikt og stolthet ved å bekjenne sine synder, de vinner tilbake en ny korporativ (felles) identitet ved å erfare kjærlighet, aksept og tilgivelse.

5. Menigheten må bli liten for å vokse seg stor

De fleste av dagens menigheter er ganske enkelt for store til å kunne sørge for virkelig fellesskap.
 De har ofte også blitt til "fellesskap uten fellesskap". Den nytestamentlige menighet var en masse
 smågrupper, vanligst mellom 10 og 15 mennesker. Den vokste ikke videre til store forsamlinger med mellom 20 og 300 mennesker som fylte en katedral og gjorde reell, felles kommunikasjon umulig.
I stedet formerte den seg "sideveis"; som organiske celler; straks disse gruppene kom opp i 15-20 mennesker. Og så, hvis det var mulig, samlet den alle disse gruppene til festgudstjeneste, feiringer, for alle slike i hele byen, slik som i Salomos tempelgård i Jerusalem. Den tradisjonelle forsamlingen som vi kjenner den, er statistisk talt verken stor eller vakker, men heller et trist kompromiss mellom en forvokst husmenighet og en dvergvokst festforsamling, og savner ofte dynamikken fra begge deler.

6. Ingen menighet ledes av en pastor alene

Lokalmenigheten ledes ikke av en pastor, men har en lokal eldste, en person med visdom og ekthet, som fungerer som en "far" i flokken. De lokale husmenighetene knyttes så sammen til en bevegelse ved en kombinasjon av eldste og medlemmer av de såkalte femfoldige tjenestene (apostler, profeter, pastorer, evangelister og lærere) som sirkulerer fra hus til hus, og hvor der er en spesiell grunnleggende rolle å spille for de apostoliske og profetiske tjenestene (Ef 2,10 og 4,11-12). En pastor (hyrde) er en meget nødvendig del av hele teamet, men han kan ikke fylle mer enn en del av hele oppgaven med å "utruste de hellige til tjeneste", og han må komplementeres synergistisk av de andre fire tjenestene for å kunne fungere rett.

7. De rette delene, alt sammenføyd

I et puslespill gjelder det å ha den rette originalen for brikkene, ellers vil sluttproduktet bli galt og de enkelte brikkene ikke mye verd. Dette har skjedd med store deler av den kristne verden. Vi har alle de rette brikkene, men vi har satt dem galt sammen pga. frykt, tradisjoner, religiøs misunnelse og en makt- og kontroll-mentalitet. Slik vann finnes i tre former: Is, vann og damp , finnes de fem tjenestene som er nevnt i Efeserne 4,11-12, apostler, profeter, pastorer, lærere og evangelister, også i dag, men ikke alltid i de rette former og på de rette steder. De er ofte frosset til is i det rigide systemet i institusjonalisert kristendom. De eksisterer noen ganger som det klare vann, eller de har forsvunnet som damp i frittflyvende tjenester og "uavhengige" menigheters tynne luft uten å måtte stå til ansvar for noen. Likesom det er best å vanne blomster med den flytende versjonen av vann, vil disse fem utrustende tjenestene måtte transformeres tilbake til nye, og på samme tid eldgamle former slik at hele den åndelige organismen kan blomstre og den enkelte "tjener" kan finne sin rette rolle og plass i helheten. Dette er en grunn mer til at vi trenger å vende tilbake til Mesterens original og arbeidstegning for menigheten.

8. Gud overgir ikke menigheten i et byråkratisk presteskaps hender.

Der er ingen nytestamentlig menighet overhode som blir ledet av én profesjonell "hellig mann" som tar seg av kommunikasjonen med Gud og så mater noen relativt passive religiøse forbrukere a la Moses. Kristenheten har adoptert denne metoden fra hedenske religioner, eller i beste fall fra Det gamle testamente. Den tunge profesjonalismen som har preget kirken siden Konstantin, har nå hatt sin gjennomtrengende innflytelse lenge nok ved å dele opp Guds folk på kunstig vis i lekfolk og geistlighet. I følge Det nye testamente (1 Tim 2,5) er der "én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus". Gud velsigner ganske enkelt ikke religiøse profesjonelle som alltid tvinger seg inn mellom Gud og mennesker. Forhenget er revet i stykker, og Gud lar mennesker få direkte adgang til ham selv gjennom Jesus Kristus, den eneste veien. For å sette i stand alle troendes prestedømme må det nåværende systemet totalt forandres. Byråkrati er det mest tvilsomme av alle administrative systemer fordi det egentlig bare stiller to spørsmål: ja eller nei. Det gir ikke rom for spontanitet og humanitet, intet rom for det virkelige liv. Det kan være helt i orden i politikk og forretninger, men ikke for menigheten. Gud synes å være i ferd med å sette sin menighet fri fra det babylonske fangenskap under religiøse byråkrater og kontrollerende ånder for å føre den over til det allmenne, til vanlige menneskers hender, slike som er gjort ekstraordinære av Gud, og som slik det var i gamle dager, fremdeles kan lukte av fisk, parfyme og revolusjon.

9. Tilbake fra organiserte til organiske former for kristendom

"Kristi legeme" er en livfull beskrivelse av en organisk, ikke en organisert, skapning. Menigheten består på lokalplanet av en mengde åndelige familier som er organisk forbundet med hverandre i et nettverk hvor den måten delene fungerer sammen, er en integrert del av helhetens budskap. Det som er blitt et maksimum av organisasjon med et minimum av organisme, må forandres til et minimum av organisasjon for å gi rom for et maksimum av organisme. For mye organisasjon har ofte som en tvangstrøye kvelt organismen i frykt for at noe skulle gå galt. Frykt et det motsatte av tro og ikke akkurat en kristelig dyd. Frykt ønsker å ha kontroll, tro er tillit. Kontroll kan kanskje derfor være godt, men tillit er bedre. Gud har overgitt til Kristi legeme i hendene på forvaltersinnede mennesker med en overnaturlig gave til å tro at Gud fremdeles har kontroll, selv når de selv ikke har det. Utviklingen av tillitsbaserte regionale og nasjonale nettverk, ikke en nyordning av politisk økumenikk, er nødvendig for at organiske former for kristendom igjen skal vokse frem.

10. Fra tilbedelse av tilbedelse vår til tilbedelse av Gud

Bildet av mye av dagens kristendom kan noe eufemistisk summeres som et hellig folk som regelmessig kommer til et hellig sted på en hellig dag på et hellig klokkeslett for å delta i et hellig ritual ledet av en hellig mann kledd i hellige klær mot en hellig avgift. Siden dette forestillingsorienterte tiltaket som kalles "gudstjeneste", krever en masse organisasjonstalent og administrativt byråkrati for kunne holdes gående, utviklet formaliserte og institusjonaliserte mønstre seg raskt til rigide tradisjoner. Statistisk er en 1-2 timers tradisjonell "gudstjeneste" meget ressurs-sulten, mens den i virkeligheten produserer meget lite frukt i form av disippelgjøring av mennesker, altså i form av forandrede liv. Økonomisk talt har vi med en "high input" og "low output"-struktur å gjøre. Tradisjonelt har ønsket om å feire gudstjeneste "på rett måte" ført til denominasjonalisme, konfesjonalisme og nominalisme. Dette overser ikke bare at kristne er kalt til å "tilbe i ånd og sannhet", ikke i en katedral med sangbøker i hendene, men det ignorerer også at det meste av livet er uformelt, og at det er også kristendommen som liv, som vandring på veien.

11. Slutt å ta med folk til menigheten og begynn å ta med menigheten til folk

Menigheten går tilbake fra å være en kom-struktur til igjen å bli en gå-struktur. Ett resultat er at menigheten må slutte å ta med folk til menigheten og begynne å ta med menigheten til folk. Menigheten vil aldri fullføre sin misjon ved bare å legge til den eksisterende struktur. Det trenges ikke noe mindre enn en eksplosiv vekst for menigheten gjennom spontan multiplikasjon inn i områder av verdens befolkning der Kristus ennå ikke er kjent.

12. Gjenoppdagelse av Herrens måltid som et virkelig måltid

Den kirkelige tradisjonen har maktet å "Herrens måltid" på homøopatisk dypt religiøs måte karakterisert av noen dråper vin, en smakløs kjeks og et trist fjes. Men "Herrens måltid" var i virkeligheten mer av et innholdsfylt måltid med en symbolsk betydning enn et symbolsk måltid med en innholdsrik betydning. Gud gjenreiser spisingen i møtene våre.

13. Fra kirkesamfunn til "hele byen"-gudstjenester

Jesus kalte en universell bevegelse, og det som kom var en serie av religiøse firma med globale kjeder som markedsfører hver sine spesielle merker av kristendom og konkurrerer med hverandre. Ved hjelp av denne "merkingen" av kristendommen har det meste av protestantismen derfor blitt politisk ubetydelig og ofte mer opptatt med tradisjonelle spesialiteter og religiøs indre strid enn med å utvikle et kollektivt vitnesbyrd for verden. Jesus ba simpelthen ikke mennesker om organisere seg i kirkesamfunn. I menighetens første dager, hadde de kristne en dobbel identitet: de var i sannhet Hans menighet og vertikalt omvendt til Gud – og de organiserte seg så geografisk; de omvendte seg altså også horisontalt til hverandre på jord.
Det betyr ikke bare at kristne naboer organiserte seg i nabolags- eller husmenigheter hvor de delte sine liv sammen på lokalplanet, men også at kristne søkte sammen som en kollektiv identitet ved å prise Gud sammen på byvid og regional basis for å uttrykke menighetens fellesskap i byen eller regionen. Autensiteten i nabolagene kombinert med en regional eller byvid felles identitet, vil gjøre menigheten ikke bare politisk viktig og åndelig overbevisende, men vil også gjøre det mulig å vende tilbake til den bibelske modellen med bymenigheten.

14. Utvikle en forfølgelses-sikret ånd

De korsfestet Jesus, alle kristnes leder. I dag er hans etterfølgere ofte mer opptatt av titler, medaljer og sosial respektabilitet, eller verre: de tier alle så stille at de ikke er verd å bry seg med. "Salige er dere når dere blir forfulgt," sier Jesus. Bibelsk kristendom er en sunn trussel for hedensk gudløshet og syndighet, for en verden overveldet av grådighet, materialisme, misunnelse og mer eller mindre demoniske standarder for etikk, sex, penger og makt. Vår tids kristenhet i mange land er simpelthen for harmløs og høflig til å være verd forfølgelse. Men når kristne lever ut de nytestamentlige standardene for livet og for eksempel kaller synd for synd, har omvendelse og forfølgelse vært og er og blir verdens naturlige reaksjon. I stedet for å bygge reir og kose seg dagens soner av religionsfrihet, må kristne igjen berede seg på å bli avslørt som hovedsynderne mot global humanisme, det moderne slaveri ved å måtte ha det moro og den åpne dyrkelse av selvet, det gale sentrum for universet. Det er derfor kristne vil og må oppleve den "repressive toleranse" til en verden som har mistet ethvert absolutt og derfor nekter å anerkjenne og lyde den Gud som har skapt den med sine absolutte standarder. Koblet med den voksende ideologisering, privatisering og spiritualisering av politikk og økonomi, vil kristne – snarere enn de fleste tror, få sin sjanse til å stå glade anklaget i selskap med Jesus. De trenger å berede seg nå for fremtiden ved å utvikle en forfølgelses-sikret ånd og enn mer en forfølgelses-sikret struktur.

15. Menigheten kommer hjem

Hvilket sted er det lett for et menneske å være åndelig? Kanskje det atter er gjemt bak en stor prekestol kledd i hellige gevanter forkynnende hellige ord til en ansiktsløs flokk, for så å forsvinne inn på et kontor? Og hva er det vanskeligste, og derfor mest meningsfylte, sted for et menneske å være åndelig? Hjemme, for øynene på kone og barn hvor alt han gjør og sier automatisk må gjennom en åndelig litmustest mot virkeligheten, hvor hykleri effektivt kan lukes ut og ekthet vokse. Mye av kristenheten har flyktet fra familien, den som kanskje ofte har vært stedet hvor en har lidt åndelig nederlag, og har så organisert kunstige forestillinger i hellige bygninger langt fra det virkelig livs atmosfære. Men når Gud er i ferd med å gjenerobre hjemmene, vender menigheten tilbake til sine røtter – tilbake til sitt utgangspunkt. Den kommer bokstavelig talt hjem og fullfører den kirkehistoriske sirkel ved avslutningen av verdens historie.

Ettersom kristne fra alle lag av samfunnet, fra alle kirkesamfunn og bakgrunner, føler et klart ekko i sin ånd på det Guds Ånd sier til menigheten, og begynner å høre globalt for handle lokalt, begynner de igjen å fungere som ett legeme. De organiserer seg i nabolags-husmenigheter og møtes til regionale og byvide gudstjenestefeiringer. Du er invitert til å bli med i denne bevegelsen og gi dine egne bidrag til den. Kanskje ditt hjem også vil bli et hus som forandrer verden.

Velkommen i din nye familie.

Du har sikkert, i likhet med svært mange andre, en bestemt oppfatining av hvordan det er å være på et møte i en menighet eller en gudstjeneste.

Man sitter pent og pyntelig i stolradene og ser inn i nakken på personen foran seg.

Avhengig av hvor man er, reiser man seg og synger sanger eller kor, så setter man seg ned og lytter til en preken.

Når det har gått et par timer, går man hjem. Ofte går man hjem med flere spørsmål som man gjerne skulle ha hatt et svar på. Men hvem har noen gang opplevd å få anledning til å stille spørsmålene til taleren?

Dette er en møte og gudstjenesteform som har lange tradisjoner i vårt land.  Mange opplever store ting i et slikt fellesskap og vi anbefaler alle å oppsøke en gudstjeneste hver søndag.

For oss har det vært viktig fra første stund å definere Agape som et åndelig hjem.  Et hjem hvor alle har sin identitet og hvor terskelen for deltakelse er svært lav.

Vi har tatt vårt forbilde i fortellingen i Bibelen om hvordan de første menighetene var organisert, og har justert dette til dagens situasjon.

Våre møter starter med et enkelt måltid hvor vi legger vekt på det sosiale samværet.

Deretter samles vi om bønn, lovsang og undervisning.  Etter undervisningen har vi samtale.  Her kan den enkelte få luftet sine egne tanker om det vi har hørt, eller om andre spørsmål knyttet til tro og tvil.  Disse samtalene er ikke noe mesterskap i åndelig kunnskap.  De er ment å være en trygg plass for alle til å finne svaret på sine tanker omkring Gud og livet som kristen.

Som i enhver annen familie, er vi åpne for at slektninger, venner og bekjente kommer på besøk.

Frelsen går ut fra korset - Vi er kalt til å være menneskefiskere.

Hjertet står for det doble kjærlighets-budet - Vi er kalt til å ta hånd om HELE mennesket.

Flammen er Den Hellige Ånd som leder oss på kallets vei

En logo er et visuelt uttrykk for hva en bedrift, stiftelse, organisasjon, menighet eller nettverk står for.  Vår er tredelt: Kors - Hjerte og Flamme.
Dette symboliserer hva Agape er kalt av Gud til å være:

Kom til meg, alle dere som strever og sliter tungt, så vil jeg gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg ... for mitt åk er gagnlig, og min bør er lett.
(Matt. 11, 28-30 - Les: 11, 25-30!)

 Kristendommen er et ork og en tyngsel - i stedet for å muntre oss en smule opp,
legger den på oss et lass av triste tanker og tunge forpliktelser. - Kristendommen
er en lettvint flukt fra de problemer mennesket, det oppreiste menneske, egentlig
skulle greie opp med på egen hånd. Man har en Jesus som tilgir og som
 garanterer glade dager i tid og evighet - det der er for billig. - Begge beskyldninger
høres. Idag som dengang kan det sies om anklagerne at "Deres vitnesbyrd
stemmer ikke overens" (Mark. 14, 56).
Mark 14,56 For mange vitnet falskt mot Ham, men vitnesbyrdene deres
stemte ikke overens.
Er det fordi den er for lettvint man forkaster kristendommen,
eller fordi den er for tungvint? Nå får snart menneskeheten bestemme seg.

 Skjønt når Jesus snakket om et "åk", kan det saktens gi næring til begge settene med talemåter. Et åk er et ja og et nei til byrden på samme tid. Jeg godtar at jeg må bære, samtidig får jeg hjelp så byrden ikke tynger i utrengsmonn. De av oss som er gamle nok til å ha prøvd å bære vann i en klassisk vass-sele, vet noe om dette. Med den er det lettere å bære to fulle vassbøtter 100 meter enn det ellers ville være å bære én. Man bærer faktisk like mye som man ville ha gjort med bare nevene, man får bare vekten fordelt på en måte så man makter så mye mer. Jesus lover oss ingen avlastning, men han lover en hjelp til å bære som gjør at slitet ikke lenger blir slit.

 "Lær av meg," sier han i samme åndedrett, "for jeg er mild og ydmyk av hjertet." Dermed er noe antydet om hva bæretreet består i. Det gjelder - rett forstått - å slappe av. Det er en holdning til livets strabaser som fjerner tyngslet i det alt sammen. En stress-frihet som kommet av et uanstrengt forhold til Gud og neste. Et forhold hvor intet uoppgjort gjør en engstet og anspent. En mildhet fordi behovet for å bite fra seg et borte. En hjertets ydmykhet som ligger i at trangen til selvhevdelse er fjernet. Det har å gjøre med avslappethet, men ikke med slapphet. Med hvile, men ikke med dorskhet.

 Muligens er det denne spenstige dobbeltheten, troens ubesværede evne til å løfte det sværeste, som gjør at motstanderne dømmer så motsatt. At noen heftet seg ved troens ja til lasset som skal løftes, andre ved dens nei til å la seg lesse ned. Enkelte bebreider Jesus at han ikke lærer oss opp til å kaste børene fra oss og stikke av. Andre bebreider ham at han ikke lar oss baske med det hele på stolt egenhånd. Klagekoret spriker, akkurat som sangen fra de bortskjemte barna litt før i samme kapitel: "Vi blåste fløyte for dere, men dere ville ikke danse / Vi sang sørgesanger, men dere ville ikke gråte." Og Jesu kommentar? En fin ironi: "Visdommen må jo ha rett - bare se på dens gjerninger!" (Matt. 11, 16-19).

Matt 11,16-19 Men hva skal Jeg sammenligne denne slekten med? Den er lik barna som sitter på torgene og roper til vennene sine, 17 og sier: "Vi spilte fløyte for dere, men dere danset ikke. Vi sørget for dere, men dere klaget ikke." 18 For Johannes kom, uten å spise eller drikke, og de sier: "Han har en demon." 19 Menneskesønnen kom, og både spiste og drakk, og de sier: "Se, en storeter og en vindrikker, tolleres og synderes venn!" Og visdommen er rettferdiggjort av sine barn*."
<* UN: gjerninger.>